Syrisk familie venter på at grensene skal åpne, så de kan starte sitt nye liv i Norge

Wafaa Hasim og hennes familie levde 14 måneder i frykt og sult under beleiringen av Øst-Ghouta utenfor Damaskus. De var takknemlige for å komme fra det med livet i behold da de flyktet til Libanon i 2014.

«Da vi ankom Libanon, var det som å flytte fra helvete til himmelen», sier Wafaa (32) om dagen familien endelig kunne krysse grensen.

Men etter mer enn fem år med økende fattigdom og stadig verre omstendigheter i Libanon, kom følelsen av fortvilelse og å være fanget tilbake.

Siden Mohammed, Wafaas mann, ble skadet under beleiringen og sliter med å finne jobb, må deres 13 år gamle sønn Bakr forsørge familien. Bakr jobber på den lokale matbutikken, der han leverer varer til kundene.

«Dette er veldig tøft for et barn.»

«Når jeg ser sønnen min gå på jobb og ikke på skolen, så føler jeg meg så trist», forteller Wafaa. «Jeg ser på vennene hans som har lært å lese og skrive, mens han ikke kan noen av delene. Han kommer ofte utslitt hjem fra jobben og spør meg når dette skal ta slutt.»

«Hans mentale helse er ikke så god», legger Wafaa til. «Han går ikke ut for å leke, og han har veldig få venner. Han tilbringer for mye tid alene. Jeg føler meg så trist på hans vegne. Jeg føler at han er ødelagt fordi han ikke kan lese eller skrive. Dette er veldig tøft for et barn.»

Familien bor i en sparsomt møblert leilighet i Libanonfjellene, utenfor hovedstaden Beirut. Bakrs inntekt dekker knapt den månedlige leien, så familien må ofte klare seg uten andre nødvendigheter.

Nylig mistet de strømmen i fire måneder, fordi de ikke hadde råd til drivstoff til aggregatet.

Den syriske flyktningen Wafaa fikser håret til datteren Yasmine i hjemmet deres i Barja, Libanon. © UNHCR/Diego Ibarra Sánchez

Den tretten år gamle syriske flyktningen Bakr jobber i en matbutikk og leverer mat for å forsørge familien. © UNHCR/Diego Ibarra Sánchez

Wafaa (32) og ektemannen Mohammad (37) blir portrettert i leiligheten i Barja, Libanon. © UNHCR/Diego Ibarra Sánchez

Bakr droppet ut av skolen og begynte å jobbe for to år siden, men drømmer om å studere arkitektur. © UNHCR/Diego Ibarra Sánchez

Layan (10) spiller spill med lillesøster Yasmine (3). © UNHCR/Diego Ibarra Sánchez

En kveld, da hun skulle legge de yngste barna sine, gjorde hun det hun kunne for å forsikre dem om at alt ville bli bedre. «Vi var under mye press, for vi måtte betale husleien og hadde ikke nok penger.

Jeg tullet med døtrene mine og sa at de måtte legge seg tidlig fordi vi hadde et intervju med UNHCR dagen etter. UNHCR kunne hjelpe oss med å få reise ut av landet.»

Til Wafaas store overraskelse gikk den håpefulle drømmen i oppfyllelse dagen etter. UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, ringte mannen hennes for å fortelle at familien skulle bli intervjuet av Norge for å bli kvoteflyktninger. «Jeg ble helt sjokkert, jeg trodde ikke på ham. Jeg takket Gud for at vi endelig kunne få barna våre ut herfra.»

Etter et intervju med den norske delegasjonen i slutten av 2019 – som ble holdt på videokonferanse siden delegasjonen ikke kunne reise til Libanon på grunn av protester i landet – ble familien akseptert. Utreisedato ble satt til 23. mars 2020.

Men da strenge tiltak ble innført i midten av mars for å hindre spredning av COVID-19, ble familiens flyreise avlyst og overføringen satt på vent.

«Å være fattig er vanskelig, å være i en sårbar situasjon er vanskelig. Vi satte alt vårt håp til denne reisen, men så langt har det ikke ordnet seg», sier Wafaa.

Fordi land over hele verden stengte sine grenser for å stanse pandemien samtidig som den internasjonale flytrafikken nesten stoppet opp, kunngjorde UNHCR og Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) i midten av mars at de fleste overføringene ville bli satt på vent, bortsett fra hastesaker.

Nå som tiltak oppheves i noen land, har UNHCR og IOM lovet at overføringene skal gjenopptas så snart situasjonen i hvert land tillater det. Beirut flyplass skal delvis gjenåpnes i begynnelsen av juli.

Se også: FNs høykommissær for flyktninger Grandi og IOMs Vitorino kunngjør gjenopptakelse av reiser for overføringsflyktninger

Selv om under en prosent av verdens flyktninger får muligheten til å bli kvoteflyktninger, er det å få et nytt hjem i et tredje land fortsatt et viktig og ofte livreddende alternativ for noen av de aller mest sårbare.

Familien håper fortsatt at de kan reise til Norge så snart flyplassene åpner og kommersielle flyvninger gjenopptas.

«Vi har hørt at Norge er et velutviklet og vakkert land», forteller Wafaa. «At de har respekt for andre mennesker, og for ytringsfriheten. Vi håper fortsatt på å komme oss dit.»

«Vi vil legge fortiden bak oss.»

Wafaa drømmer om at alle barna hennes skal få utdanning. Selv ønsker hun å studere psykologi. Hun håper mannen hennes endelig kan få den behandlingen han trenger for skaden han fikk i Syria.

Familien forstår at utsettelsen av deres etterlengtede reise skyldes omstendigheter utenfor deres kontroll, og har tro på at denne situasjonen ikke vil vare like lenge som de vanskelige periodene tidligere i livene deres.

«Vi setter alt vårt håp til å få reise», sier Wafaa. «Vi har fremdeles tro på at vi kommer oss dit når pandemien er over og flyplassene gjenåpner. Vi vil legge fortiden bak oss, og denne muligheten gir oss håp. Som de sier, etter mørke kommer lys.»